31.5.06
Etter mye venting og lite info kom legen innom på visitt runde, han sa at jeg muligens kunne ha en blodsykdom (dette sa meg veldig lite så tenkte ikke videre over det, kanskje jeg måtte gå på tabletter) El noe sånt. var alt jeg fikk for meg) fikk beskjed om at jeg måtte ned å ta en beinmargsprøve. Fikk en smule sjokk, ringte Thomas og fortalte det forferdelige jeg skulle gjennomgå. (Selv om jeg aldri har gjort det før)
Ingri var sammen med meg og fulgte meg ned, strøk og pratet rolig med meg i heisen ned, sa at dette bare kom til å gå bra.
(Ingri var på sykehuset for å vente på at Thomas skulle avlevere Elias for at han skulle på skolen og øve til eksamen)
kom inn på et kontor med benk og utstyr, ble lagt frem sprøyter og nødvendig utstyr, ble forklart prosessen og jeg gruet meg veldig.
Legen kom inn, pratet rolig og forklarte mer av prosessen, hva som skulle taes ut og hva jeg evnt. kom til å føle. Så ble det satt bedøvelse i nervene i brystbeinet, noe som kjentes helt forferdelig ut (virket som hele vekten ble presset på brystet mitt)
Bedøvelsen virket med en gang og boringen gjennom beinet begynte (hva som egentlig skjedde kunne jeg ikke se, men kjente det godt)
Da beinmargen skulle draes ut, kjentes det mildt sagt som om hele bakhode ble sugd ut gjennom bryste, dette pga av vakuum i brystet, var legens forklaring.
Prøvene ble sendt til lab. Og jeg ble sendt tilbake på føden. På gangen der jeg forventet å se Ingri satt det ingen så jeg tumlet meg opp på rommet, litt svimmel og sjokkert over det jeg nettopp hadde vært gjennom, men stolt.
På rommet fant jeg en lapp der det sto at Ingri var gått ned for å møte Elias, fikk en tom følelse i meg, alene igjen, men hun var heldigvis ikke kommet seg lengre en på badet.
Thomas og Elias kom og Ingri tok Elias med til byen og Thomas dro på skolen.
Fikk beskjed om at jeg skulle flyttes ned på medisinsk Avd. så dagen gikk og jeg ventet. Sendte m.l.d, ringte mamma, så på tv.
Ble etter mange timer flyttet ned til 3 e.t.g for blodsykdommer =(
(merkelig hvor rolig man er) jeg bare tuslet etter jordmoren ned, så ikke engang på skiltene på døren, hadde da kanskje fått en liten aning om hva jeg hadde i vente. Fikk et trasig lite rom, meg gule stirrende vegger. Kom liksom mot meg der jeg satt alene. Gikk ikke lenge før blodiglen var på plass for å ta nye blodprøver og legen kom inn for å fortelle hva de hadde sett på beinmargsprøvene.
Fikk en ufattelig og sjokkerende nyhet om at jeg muligens hadde akutt leukemi (blodkreft).
Før jeg skjønte hva dette innebar, var jeg rolig, men etter en stund med info knakk jeg totalt sammen og skjønte alvoret i dette. Da legen presiserte at dette ikke bare angikk meg, men også mitt ufødte barn på knapt 29 uker, og attpåtil nevnte min Elias var tårene på god vei ned i lakenet.
Utenfor døren sto Mari og Merete med bagen til Ingri som vi skulle kjøre nedover til hurtigbåten. Ba legen sende dem inn, som på gangen innformerte dem om at jeg var lei meg. Mari hadde tårer i øynene da hun kom inn, kom rett bort og satte seg i sengen, klemte seg rundt meg.
Hva har skjedd Åse? Jeg har muligens blodkreft var alt jeg fikk til å hulke frem.
Ble skriking og en utrolig følelse av ”hvorfor meg liksom”,
Sendte melding til Thomas og ba han komme med en gang.
Fikk hjelp til å bære ut sakene da legen hadde gitt beskjed om at jeg kunne dra hjem og sove. Ute kom Thomas og Elias i ”ny” bilen, vi hadde kjøpt før lille babyen skulle komme til verden.
Sa farvel til Mari og Merete, tårene kom.
Måtte overbringe nyheten til Thomas som tok dette veldig tungt (Thomas trodde at nå skulle jeg dø, blodkreft var det ingenting å gjøre noe med) det som er så synd med å være alene og overbringe et slikt sjokk til sine nærmeste er at man ikke vet så mye om sykdommen selv og aller minst om hva personene rundt deg forbinder med en slik sykdom.
Det ble skriking hele veien. Thomas var helt fra seg, klemte meg og hulket at dette kunne ikke være sant. Mamma ringte og fikk noen gråtkvalte ord i tlf. hun sa som hun bestandig sier at dette Åse, det skal vi klare. Det er ikke snakk om noe annet.
Hadde jeg vært halvparten av henne hadde jeg erobret verden. Man må virkelig tro på seg selv når man prater med mamma, hun godtar ikke noe annet og det gir deg virkelig krefter.
Kjørte ned på kaia for å rekke båten til Ingri. Thomas ga Ingri beskjed idet hun gikk om bord på båten (uten strøm på mob). Ingri hadde visst gått rett på do og grått. Tenkte for meg selv at nå har hun det sikkert helt forferdelig, ingen og prate med og alene på båten som kom til å ta henne 6 timer før hun ville se kjente fjes igjen og noen å prate med.
Kjørte opp til Mona for å sove der, ble mange tanker og samtaler og en tung stemning over hele dagen. Thomas trøstet og mange tlf ble tatt. Elias var veldig opptatt med å være sammen med meg, og ville ta bort plasteret jeg hadde på brystet etter beinmargsprøven (så sa han at: nå mamma, nå trenger du ikke gråte mer for nå er det ikke ondt lengre) unger er fantastisk på den måten.
Avtalte med mamma at de skulle ha Elias den kvelden. Ventet henne kl 20.00, men hun var 2 timer etter skjema, da hun hadde prestert å kjøre sørover i stede for nordover når hun skulle fra Sandnessjøen til Bodø. Muligens litt i sjokk.
Sov veldig dårlig siden jeg dagen etter skulle til legen for å ta ny beinmargsprøve.
Mamma ankom på kvelden og Thomas kjørte Elias til Geir og mamma.
Jeg lå i sengen og kjempet mot tårene, som tydeligvis ikke hadde planer om å holde seg inne.
Thomas kom tilbake og la seg ved siden av sengen og holdt meg i hånden.
Bare det å ha noen sammen med seg gjør alt så mye bedre. Fikk grått litt og snakket.
Etter mye venting og lite info kom legen innom på visitt runde, han sa at jeg muligens kunne ha en blodsykdom (dette sa meg veldig lite så tenkte ikke videre over det, kanskje jeg måtte gå på tabletter) El noe sånt. var alt jeg fikk for meg) fikk beskjed om at jeg måtte ned å ta en beinmargsprøve. Fikk en smule sjokk, ringte Thomas og fortalte det forferdelige jeg skulle gjennomgå. (Selv om jeg aldri har gjort det før)
Ingri var sammen med meg og fulgte meg ned, strøk og pratet rolig med meg i heisen ned, sa at dette bare kom til å gå bra.
(Ingri var på sykehuset for å vente på at Thomas skulle avlevere Elias for at han skulle på skolen og øve til eksamen)
kom inn på et kontor med benk og utstyr, ble lagt frem sprøyter og nødvendig utstyr, ble forklart prosessen og jeg gruet meg veldig.
Legen kom inn, pratet rolig og forklarte mer av prosessen, hva som skulle taes ut og hva jeg evnt. kom til å føle. Så ble det satt bedøvelse i nervene i brystbeinet, noe som kjentes helt forferdelig ut (virket som hele vekten ble presset på brystet mitt)
Bedøvelsen virket med en gang og boringen gjennom beinet begynte (hva som egentlig skjedde kunne jeg ikke se, men kjente det godt)
Da beinmargen skulle draes ut, kjentes det mildt sagt som om hele bakhode ble sugd ut gjennom bryste, dette pga av vakuum i brystet, var legens forklaring.
Prøvene ble sendt til lab. Og jeg ble sendt tilbake på føden. På gangen der jeg forventet å se Ingri satt det ingen så jeg tumlet meg opp på rommet, litt svimmel og sjokkert over det jeg nettopp hadde vært gjennom, men stolt.
På rommet fant jeg en lapp der det sto at Ingri var gått ned for å møte Elias, fikk en tom følelse i meg, alene igjen, men hun var heldigvis ikke kommet seg lengre en på badet.
Thomas og Elias kom og Ingri tok Elias med til byen og Thomas dro på skolen.
Fikk beskjed om at jeg skulle flyttes ned på medisinsk Avd. så dagen gikk og jeg ventet. Sendte m.l.d, ringte mamma, så på tv.
Ble etter mange timer flyttet ned til 3 e.t.g for blodsykdommer =(
(merkelig hvor rolig man er) jeg bare tuslet etter jordmoren ned, så ikke engang på skiltene på døren, hadde da kanskje fått en liten aning om hva jeg hadde i vente. Fikk et trasig lite rom, meg gule stirrende vegger. Kom liksom mot meg der jeg satt alene. Gikk ikke lenge før blodiglen var på plass for å ta nye blodprøver og legen kom inn for å fortelle hva de hadde sett på beinmargsprøvene.
Fikk en ufattelig og sjokkerende nyhet om at jeg muligens hadde akutt leukemi (blodkreft).
Før jeg skjønte hva dette innebar, var jeg rolig, men etter en stund med info knakk jeg totalt sammen og skjønte alvoret i dette. Da legen presiserte at dette ikke bare angikk meg, men også mitt ufødte barn på knapt 29 uker, og attpåtil nevnte min Elias var tårene på god vei ned i lakenet.
Utenfor døren sto Mari og Merete med bagen til Ingri som vi skulle kjøre nedover til hurtigbåten. Ba legen sende dem inn, som på gangen innformerte dem om at jeg var lei meg. Mari hadde tårer i øynene da hun kom inn, kom rett bort og satte seg i sengen, klemte seg rundt meg.
Hva har skjedd Åse? Jeg har muligens blodkreft var alt jeg fikk til å hulke frem.
Ble skriking og en utrolig følelse av ”hvorfor meg liksom”,
Sendte melding til Thomas og ba han komme med en gang.
Fikk hjelp til å bære ut sakene da legen hadde gitt beskjed om at jeg kunne dra hjem og sove. Ute kom Thomas og Elias i ”ny” bilen, vi hadde kjøpt før lille babyen skulle komme til verden.
Sa farvel til Mari og Merete, tårene kom.
Måtte overbringe nyheten til Thomas som tok dette veldig tungt (Thomas trodde at nå skulle jeg dø, blodkreft var det ingenting å gjøre noe med) det som er så synd med å være alene og overbringe et slikt sjokk til sine nærmeste er at man ikke vet så mye om sykdommen selv og aller minst om hva personene rundt deg forbinder med en slik sykdom.
Det ble skriking hele veien. Thomas var helt fra seg, klemte meg og hulket at dette kunne ikke være sant. Mamma ringte og fikk noen gråtkvalte ord i tlf. hun sa som hun bestandig sier at dette Åse, det skal vi klare. Det er ikke snakk om noe annet.
Hadde jeg vært halvparten av henne hadde jeg erobret verden. Man må virkelig tro på seg selv når man prater med mamma, hun godtar ikke noe annet og det gir deg virkelig krefter.
Kjørte ned på kaia for å rekke båten til Ingri. Thomas ga Ingri beskjed idet hun gikk om bord på båten (uten strøm på mob). Ingri hadde visst gått rett på do og grått. Tenkte for meg selv at nå har hun det sikkert helt forferdelig, ingen og prate med og alene på båten som kom til å ta henne 6 timer før hun ville se kjente fjes igjen og noen å prate med.
Kjørte opp til Mona for å sove der, ble mange tanker og samtaler og en tung stemning over hele dagen. Thomas trøstet og mange tlf ble tatt. Elias var veldig opptatt med å være sammen med meg, og ville ta bort plasteret jeg hadde på brystet etter beinmargsprøven (så sa han at: nå mamma, nå trenger du ikke gråte mer for nå er det ikke ondt lengre) unger er fantastisk på den måten.
Avtalte med mamma at de skulle ha Elias den kvelden. Ventet henne kl 20.00, men hun var 2 timer etter skjema, da hun hadde prestert å kjøre sørover i stede for nordover når hun skulle fra Sandnessjøen til Bodø. Muligens litt i sjokk.
Sov veldig dårlig siden jeg dagen etter skulle til legen for å ta ny beinmargsprøve.
Mamma ankom på kvelden og Thomas kjørte Elias til Geir og mamma.
Jeg lå i sengen og kjempet mot tårene, som tydeligvis ikke hadde planer om å holde seg inne.
Thomas kom tilbake og la seg ved siden av sengen og holdt meg i hånden.
Bare det å ha noen sammen med seg gjør alt så mye bedre. Fikk grått litt og snakket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar