DAG 3
Våknet til muligens verdens verste dag, endelig svar på prøvene og en ny beinmargsprøve.
Thomas kjørte oss på sykehuset, gikk inn på det rommet jeg hadde fått, men til vår store overraskelse lå det noen i sengen der.
Vi tok plass i dagligstua og jeg sovnet i armkroken til Thomas.
Etter mye venting kom mamma, hadde med frukt, kaffe og kjeks. Ble sittende og prate litt før jeg fikk beskjed om at jeg skulle få rommet tilbake. Den stakkars personen. som hadde ligget på rom 301 ble trillet på gangen og fikk et skjermbrett for å minske innsyn. Uff tenkte jeg, men legen sa jeg var høyere prioritert? jaha. akk da skjønte jeg det ikke, men fikk beskjed senere at dette kom av at jeg hadde dårligere immunforsvar pga av min sykdom, og burde ikke være blant andre syke.
Vi satt lenge på rommet, snakket om alt og ingenting, Sofie og mamma fikk hver sin stol (som etter hvert gjorde tresmaken i baken u-utholdbar) det er jeg sikker på.
Sofie sminket meg og gjorde meg veldig fin, viste innerst inne at den ikke kom til å holde seg på siden legen skulle komme inn med det endelige svaret, men var godt å føle seg litt ”fresh” etter tunge lange dager på sykehuset.
Legen kom inn før 16.00, Sofie forlot rommet (noe jeg også kunne tenkt meg gjort) hun hilste og fortalte det de hadde funnet ut på prøvene de hadde sendt til Tromsø. Hun så på meg, virket oppgitt og faktisk litt trist.
Du har fått det de kaller AKUTT LEUKEMI.
(resten som ble fortalt gikk bare inn og ut, fikk ikke med meg noe)
Hadde jeg ikke hatt de jeg hadde rundt meg så hadde veien gått ut vinduet, tårene kom og mamma sporte legen om mange spørsmål, ble liksom bare sittende og se ned på dynen i sengen som bare ble våtere og våtere av tårer. Vi gråt alle sammen. Thomas klemte meg hardt, mamma holdt meg i hånden og sa at dette skulle vi klare, ingen tvil om det. Godt å høre.
Sofie som hadde forlatt rommet kom tilbake, tittet bort på oss og gikk bort og stilte seg med ansiktet mot vinduet. Hun gråt nok.
Da går det virkelig opp for deg hvor mange dette faktisk har med å gjøre.
Legen innformerte om at de ville sende meg til Tromsø så fort som mulig, helst samme dag. Ble senere avtalt at de skulle bestille ambulanse fly til morgenen etter slik at jeg fikk en dag med Elias. Uff alt var helt uvirkelig.
Geir og Elias kom på sykehuset, Geir så på meg, så øynene hans ble røde. Dette kan visst knekke hvem som helst, tenkte jeg. Når man ser dem rundt seg som lider får man en ekstra beinmarg å kjempe med (ironisk nok med min sykdom da det er akkurat det jeg trenger). Fikk varme hilsener fra familien hans og betryggende ord.
Han snakket rolig om vanlige ting uten å fokusere på det som hang som en tung sky i rommet. Gjorde godt å kunne tenke på noe annet. Geir forsvant fort ned og kjøpte jordbær og lesestoff, en ansatt på sykehuset kom inn med vaffler, kaffe og brus. Vi fikk en anledning til å slappe av og bare kose oss.
Elias var som en turbo, alle måtte le. Etter hvert havnet buksa på gulvet og bokseren på hode. Kan man unngå å le når en gutt på 4 år er så uanfektet av det som skjer rundt og bare fokuserer på det å ha det morsomt i livet. Dette gjorde godt tenkte jeg og klemte et godt tak rundt den lille kroppen.
Men som alle dager går tiden fra oss, mamma måtte ta med Elias til Geir for han skulle legge seg. Da blir alt så mørkt, alle tankene strømmer tilbake.
Thomas dro for å pakke saker til avreisen dagen etter og vi fikk inn en ekstra seng på rommet slik at jeg ikke skulle være alene. Heldigvis.
Man blir en smule ”lemster” i kroppen av å ligge i sykesenger, noe jeg ikke anbefaler for noen å prøve i mer en, en dag.
mamma på trestolen, jeg i senga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar